Vi skiller mellom plager og lidelser, de fleste plagene er forbigående. Psykiske plager (vansker) og lidelser gir forskjellig uttrykk i ulike aldersgrupper og hos gutter og jenter.

Når vi voksne ser barn som strever, vil de fleste av oss, naturlig nok, prøve å lede barnet vekk fra det smertefulle ved å unngå å fokusere på det som er kjipt, og heller konsentrere oss om det som er bra eller det som kan gjøre det bra.

Men ofte er det dessverre slik at det som er vondt og vanskelig ikke lar seg fjerne. Og dersom det blir voksnes prosjekt å beskytte barna mot det som er vondt, kan det, paradoksalt nok, medføre enda mer smerte for barna.

For det du gjør som mor og far kan faktisk være med på å bestemme hvor barna dine ender opp sosialt, helsemessig, emosjonelt og karrieremessig.

 

Av Arve E. Bergan, lærer/undervisningsinspektør/assisterende rektor/rektor/idrettsleder/trener barn og ungdom.

 

Professor John Gottman sin nå norsk oversatte bok «Hjerteforeldre» skriver blant annet dette i den nye boken:

«Overraskende nok er det mye av dagens gode råd til foreldre som overser følelsene. I stedet bygger de ofte på teorier om å korrigere dårlig oppførsel, men uten å ta hensyn til følelsene som ligger bak oppførselen. Men det viktigste målet med barneoppdragelse burde ikke bare være å ha et lydig og medgjørlig barn. De fleste håper barna skal oppnå langt mer. De skal bli moralske og ansvarlige mennesker som gir sitt bidrag til samfunnet, som har styrke til å ta egne livsvalg, som gleder seg over det de får til med egne evner, som nyter livet og alt det kan by på, som har gode vennskap og vellykkede ekteskap, og i sin tur blir gode foreldre».

Hemmeligheten bak dette, skal ifølge Gottman, være hvordan foreldre samhandler med barna når følelsene tar overhånd (emosjonell smerte). Han kaller det «emosjonstrening».

  

 

 

Boken “Hjerteforeldre” av dr. John Gottman har nå kommet ut på norsk. Boken, “The Heart of Parenting“, kom ut som oppdatert utgave på engelsk i sept. 2011.

EMOSJONELL SMERTE.

Følelsene våre gir oss viktig informasjon om hvordan vi har det og hva vi trenger. I møte med emosjonell smerte er det imidlertid mange av oss som føler oss rådville og hjelpeløse, fordi vi ikke har lært hvordan vi skal respondere, hverken på sårbarhet eller sinne.

Vi som foreldre får lyst til å “fikse problemet“, slik at vi blir ferdige med det som gjør vondt. Og hvis vi ikke klarer å fikse det, kan vi lett kjenne oss utilstrekkelige. Vi vet ikke hva vi skal si, eller hvordan vi skal trøste eller berolige.

Noen av oss jobber intenst for å hindre at barnet kommer i situasjoner hvor han/hun kan føle seg redd, trist eller sint. Vi blir overbeskyttende, «løper i forkant» av barnet og «feier unna» alt som kan vekke ubehag i ham/henne, men glemmer i farten at vi med en slik tilnærming faktisk signaliserer til ham/henne at kjipe følelser ikke er til å holde ut, og at de i aller verste fall kan være farlige.

 

EMOSJONSTRENING. LÆR BARNA Å VÆRE EMOSJONELLE.

I professor John Gottman sin bok, viser han til metoder som kan gjøre oppdragelse enda mer effektivt, i tillegg til at de åpner for muligheten til å komme nærmere barna dine.

Emosjonsfokuserte foreldre; – tilbyr barna sine empati og hjelper dem å takle negative følelser som sinne, tristhet og frykt, skriver John Gottman i boken.

Gottman er professor i psykologi og mest kjent som samlivsforsker. Han har fulgt 3000 par over en periode på 40 år og ble raskt interessert i hvor viktig foreldrestilen deres var for barnas utvikling.

I forskningen oppdaget han at barn med foreldre som praktiserer emosjonstrening har bedre fysisk helse og skårer høyere akademisk enn barn med foreldre som ikke veileder dem på samme måte. Barna har bedre vennskap, færre atferdsproblemer og tyr ikke så lett til vold. De blir også mer medgjørlige. Emosjonell trening gir til og med barna en buffer mot skilsmissetraumer.

Gottman understreker at det ikke blir slutt på krangel, sårede følelser, tristhet eller stress ved å drive emosjonstrening.

Konflikt er en av familielivets realiteter.

«Likevel vil emosjonstrening antagelig få deg til å føle at du kommer nærmere barna dine. Og når familien deler en dypere nærhet og respekt, blir problemer mellom familiemedlemmene lettere å bære», skriver han.

Det er fem trinn emosjonsfokuserte foreldre bruker, forklarer han.

1. Være bevisst på barnas følelser

2. Se på følelsen som en mulighet til nærhet og læring

3. Lytte med empati og aksept til barnets følelser.

4. Hjelpe barnet med å sette ord på følelsene.

5. Sette grenser mens man hjelper barnet med problemløsning.

Å VÆRE EMOSJONELT BEVISST.

Å være emosjonelt bevisst betyr ikke nødvendigvis at man må være en person som uttrykker følelsene sine, ifølge Gottman.

Det handler om å kunne kjenne igjen en følelse hos deg selv og andre.

Gevinsten med en emosjonsfokusert foreldrestil er at både barn og voksne utvikler sin emosjonelle intelligens.

– Emosjonell intelligens er viktigere enn suksess i livet enn IQ er. Evnen til å forstå andre folk og jobbe med dem er avgjørende i det moderne arbeidslivet. Den er også avgjørende i forhold, og vi vet at det å ha gode vennskap og kjærlighetsforhold gir enorm gevinst innen helse, velstand, lykke, livslengde og barns suksess, sier Gottman.

HVORDAN FÅ TIL EN GOD SAMTALE MED BARNA?

Spør man et barn hvordan hun har hatt det i barnehagen eller på skolen, så får man ofte et ganske kort svar.

Grunnen til det er enkel.

– Barn er betydelig mer «her og nå»-orientert enn voksne. Jo yngre barnet er, jo mer krevende er det derfor for barnet å forholde seg til og svare på spørsmål om noe som har skjedd tidligere, sier psykolog Bente Austbø. (VG,14.08.17)

mobile-2048508-1502777962273

Bente Austbø (bildet) forteller at det som hovedregel derfor er lurt å følge barns fokus her og nå, og gjerne sette ord på det barnet driver med.

– Når barnet føler seg interessant for deg, vil hun ofte spontant fortelle om ting hun er opptatt av, eller hendelser fra dagen som hun har opplevd som viktige, mener hun.

– Det kan det være lurt å komme med beskrivende kommentarer fremfor spørsmål. Dersom du vet at barnet har hatt aktivitetsdag, kan du si: «Du har jo hatt aktivitetsdag i hele dag, du!» Dersom barnet har lyst til å fortelle fra dagen, gir dette barnet en god mulighet til å bekrefte og bygge ut ved for eksempel å si: «Ja, og vi lærte et nytt spill i dag, der reglene var … og så videre», mener Austbø.

Spørsmål du for eksempel kan stille barn mellom 3 og 8 år:

  • Hvordan kan du se på noen at de er gamle?
  • Hva er det beste med dagen i dag?
  • Hvordan er venner forskjellige?
  • Hvis du var sjef i barnehagen, hva ville du bestemt da?
  • Når du er lei deg, hva trenger du da?
  • Hva tror du kongen og dronningen spiser til middag?
  • Hva tenker du at en drøm er for noe?
  • Hva tror du skjer når noen dør?
  • Hvordan vet du om en blomst er levende?
  • Hva synes du er skummelt?
  • Hva tenker du at kjærlighet er?
  • Hvordan vet du at du er sint? Hva skjer i kroppen din da?

MIN EGEN ERFARING.

I vårt jag etter å være “perfekte foreldre” som skal ta med barna på tur og stille opp på kamper og gjøre masse aktiviteter sammen, så tror jeg vi glemmer at det barn egentlig bare ønsker er “å bli sett“.

Det er viktig å skape rom for å snakke sammen og lytte til hverandre.

– Forskning viser at det å se hverandre i øynene og dele med hverandre, “trumfer alt annet” når det gjelder å styrke relasjoner,  sier Austbø.

Jeg vil påstå at vi som foreldre her hjemmer, er såkalte emosjonelle foreldre. Min regel var f.eks. å alltid prøve å være tilstede på treninger og kamper for å observere og være tilstede for barna, for så i bilen hjem kunne prate om de emosjonelle opplevelsene, jeg observerte, eller som min sønn eller datter hadde opplevd på banen (bandy, fotball og håndball) og selv ville prate om.  Det kunne være at de følte treneren hadde oversett de, eller det motsatte at treneren hadde skrytt av de ved ett eller flere tilfeller, noen av medspillerne hadde kjeftet på de, eller at de hadde scoret ett mål eller to osv.

På denne måten fikk vi sammen raskt bearbeidet de akutte følelsene innen vi var hjemme igjen, eller fikk de avsluttet på en fin måte når vi kom inn døra hjemme. Disse “i bilen samtalene” ble viktige for meg og barna. Det skapte en positiv nærhet oss i mellom som Austbø påpeker. Det var bestandig situasjoner å snakke om. Vil tilføye at barna satte pris på å ha en av oss til stede på treninger og kamper. Det tok vi som en tillitserklæring.

På samme måte håndterte vi barnehagen og småskolen når vi hentet barna derfra. Både jeg som far og min kone som mor har alltid snakket med barna om viktige hendelser, for de, den dagen. Vår sønn har til og med uttrykt at han savner “den tiden han ble hentet” av oss.

 

BARNET FØLER “FEIL”?

Voksne kan late som om følelsene ikke er der, eller mene at barnet må lære at kjipe ting skjer, uten at barnet trenger å måtte reagere så voldsomt hver gang.

Når barnet reagerer emosjonelt, kan de voksne prøve å avlede barnet, eller prøve å overbevise ham om at det egentlig ikke er grunn til å hverken bli sint, trist eller redd. Når barnet blir møtt med protester fra voksne på sine emosjonelle erfaringer, kan protestene for barnet fortone seg som en beskjed om å ta seg sammen og slutte å føle slik han/hun gjør.

Alle voksne vil ha tendenser i den ene eller andre retning, avhengig av hvilke følelser som er aktivert. For barnet kan voksnes unngåelse imidlertid føles som at ingen ser eller forstår hvor vondt og vanskelig han/hun har det.

Følelser er i utgangspunktet hensiktsmessige og nyttige, men følelser kan utvikle seg til å bli destruktive og skape trøbbel for oss, dersom vi lærer at følelser er skummelt, eller at vi føler «feil».

Slike erfaringer medfører ofte at vi aktivt unngår og undertrykker følelser. Slik mister vi tilgang på verdifull informasjon om egne behov, samtidig som følelser som vi «ikke vil ha», kan vokse seg store og sterke, og føles «utenfor vår kontroll». Her må jeg nok innrømme at jeg selv ikke ar vært flink nok i f.t. meg selv. “Følelser jeg ikke vil ha” har blitt en psykisk utfordring, og ført til at jeg har blitt arbeidsufør med nedsatt fungering.

Dersom barn ikke blir møtt i sine emosjonelle behov, kan barnet måtte bruke så mye av sin kapasitet til å holde “de vonde følelsene” borte, at dette går på bekostning av barnets fungering (som hos meg).

Det kan bli vanskelig for barnet å opprettholde vitalitet og livsglede, barnet kan få konsentrasjonsvansker, bli overaktiv, eller mutt og innesluttet, bli utagerende eller vegrende.

Følelser som kjennes forbudt eller at det er feil at man har dem, kan gå i «lås» og utvikle seg til ulike symptomer og diagnoser på sikt.

 

NØKKELEN.

Nøkkelen ligger i å bli sett hvordan man har det, erfare at følelsen er tillatt og forståelig, og at man blir møtt i det behovet følelsen signaliserer at man har.

Vi kan ha lært/erfart at andre blir såret av våre følelser, at andre ikke tåler eller blir overveldet av våre følelser, at våre følelser ikke blir godtatt, og/eller at de er farlige eller skadelige.

Vi kan ha erfart at følelser kjennes overveldende og smertefulle, og at vi ikke har fått hjelp til å regulere følelsene.

Det er en iboende tendens i oss mennesker å unngå ubehag.

Det å unngå eller dempe barns følelser skaper også en sekundærgevinst ved at vi voksne unngår å måtte forholde oss til egne smertefulle følelser.

Det gjør vondt å se at barn vi bryr oss om har det emosjonelt vondt, og vi kan komme i kontakt med egen emosjonell smerte når vi konfronteres med barnas smerte.

For barnet kan voksnes unngåelse imidlertid føles som at ingen ser eller forstår hvor vondt og vanskelig han/hun har det.

 

EFFEKTEN AV EMOSJONSTRENING.

Gjennom sine observasjoner/forskning fant Gottman at barna som hadde fått emosjonstrening, hadde et helt annet utviklingsmønster enn barna som ikke hadde fått det. De var mer «emosjonelt intelligente».

Denne intelligensen handler om å ha bedre ferdigheter når det gjelder egne følelser, som for eksempel å kunne regulere sin egen emosjonelle tilstand.

Barn som har fått emosjonstrening skal, ifølge boken, være flinkere til å ta seg sammen når de er opphisset, og kan roe ned hjerterytmen raskere. Dette gjør også at emosjonstrente barn har færre infeksjonssykdommer. De er også flinkere til å takle vanskelige sosiale situasjoner, som erting. Og har i tillegg bedre forhold til andre fordi de er flinkere til å forstå andre mennesker.

Effekten av emosjonstrening er altså at barna;

  • har bedre fysisk helse,
  • skårer høyere akademisk,
  • kommer bedre ut av det med venner,
  • har færre atferdsproblemer,
  • tyr ikke så lett til vold,
  • bli mer medgjørlige og selvsikre og
  • de har lettere for å konsentrere seg.

– Barn fra emosjonsfokuserte familier blir fremdeles lei seg, sinte eller redde under vanskelige omstendigheter, men de er i bedre stand til å trøste seg selv, kjempe seg ut av sorgene og fortsette med produktive aktiviteter, skriver Gottman i boken.

Forskningen hans viser også at emosjonell trening kan beskytte barn mot skadelige følger av noe som blir en vanligere krise for mange; ekteskapelige konflikter og skilsmisse.

DETTE MÅ DU UNNGÅ.

Gottman påpeker at deres forskning tydelig viser at nedverdigelser er ødeleggende for kommunikasjonen mellom foreldre og barn, i tillegg til at det er ødeleggende for barnas selvrespekt.

Du skal unngå overdreven kritikk, ydmykende kommentarer eller å gjøre narr av barnet ditt. Det er heller ikke noe sjakktrekk å sette karakteristikker på barna dine. For eksempel ved å si: «Sally er av den stille typen».

– Hvis foreldre er nedlatende eller ydmyker barna med vitser, kritikk av person og grenseoverskridelser, vil barna slutte å stole på dem. Og uten tillit er nærheten borte, lytting er meningsløst og felles problemløsning blir umulig, skriver Gottman.

Unngå å drive emosjonstrening når du har dårlig tid, er opphisset eller trett, fordi emosjonstrening krever kreativ tenkning og energi.

Du skal heller ikke utøve dette i sosiale settinger med et publikum. Å være på tomannshånd gjør det lettere for deg som forelder å uttrykke dine følelser, i tillegg til at man unngår at barnet blir flau fremfor andre.

Når du skal rette opp alvorlige atferdsproblemer eller barnet ditt spiller på en følelse for å manipulere deg, kan også emosjonstrening legges på hyllen.

 

NÅR DU BLIR FOR SINNA.

Som forelder er det vanlig å føle at man kan miste både kontroll og fatning, og sinnet kan ta overhånd.

Det er ifølge Gottman greit å uttrykke sinne, hvis barnet ditt gjør noe du blir sint for. Men bruk det sinnet til å kommunisere respekt. Og unngå sarkasme, forakt og nedlatende kommentarer, da dette fører til lav selvfølelse hos barn. Gå alltid på sak, og ikke person.

Hvis du merker at du er så rasende at du ikke klarer å tenke klart; ta en pause fra situasjonen og ta opp tråden senere når du er mindre opphisset.

Husk at alle foreldre gjør feil og mister tålmodigheten. Det skal også ligge en helbredende kraft i det å tilgi:

– Fra de er omtrent fire år kan barn skjønne hva det vil si å be om unnskyldning. Ikke gå glipp av muligheten til å gjøre opp for noe du angrer på. Fortell barnet ditt hvordan du følte deg da det skjedde, og hvordan du følte deg etterpå. Dette kan være et positivt eksempel for overfor barnet ditt på at du kan håndtere følelser som anger og sorg, skriver Gottman.

 

UNGDOM.

Venner vil ta hovedrollen som familien en gang hadde, og spørsmålet omkring egen identitet blir større. Derfor kan ungdommen bli mer selvopptatt. Vennskap blir imidlertid et nyttig redskap for å utforske sin egen identitet.

Hormonforandringer kan være årsak til raske humørskiftninger, usunne krefter i sosiale miljøer kan utnytte deres sårbarhet, og verden er ikke svart-hvit lenger. Den har mange nyanser av grått. Og seksualitet og selvrespekt utfordres.

– Om det er vanskelig å finne sin egen vei som tenåring, er det heller ikke lett å være foreldre til tenåringer. Det er fordi det meste av tenåringens selvutforskelse må gjøres uten deg, skriver Gottman.

Gottman viser til TIPS for hvordan du fremdeles kan fungere som ungdommens rådgiver, beholde nærheten, men også gi ungdommen den friheten som trengs. Tipsene hans er basert på bøkene til psykolog Haim Ginott:

■ Godta at ungdommen er i en tid da hun eller han river seg løs fra foreldrene

■ Vis respekt for tenåringen

■ La tenåringen ha tilgang på andre voksne de kan stole på. Disse menneskene kan de stole på når tenåringen trekker seg unna, men fremdeles trenger veiledning og støtte

■ Vær emosjonstrener samtidig som du oppfordrer barnet til å ta egne avgjørelser

MANGE BARN OG UNGE RAMMES AV PSYKISKE PLAGER OG LIDELSER.

Så litt fakta fra Folkehelseinstituttet sine websider.
Det er vanlig å skille mellom psykiske plager (vansker) og psykiske lidelser. Med psykiske plager mener vi tilstander som oppleves som belastende, men ikke i så stor grad at de karakteriseres som diagnoser. Betegnelsen psykiske lidelser brukes bare når bestemte diagnostiske kriterier er oppfylt.

Personer med psykiske vansker i barne- eller ungdomsårene har økt risiko for å oppleve psykiske plager og psykiske lidelser senere i livet.
Komplikasjoner i svangerskap og fødsel, mishandling og traumer i barndom, samt senere faktorer, slik som mobbing, tapsopplevelser og bruk av rusmidler, kan øke risiko for både utbrudd og tilbakefall av psykiske lidelser.

Psykiske plager og lidelser er et stort helseproblem hos barn og unge i Norge i dag.

Til enhver tid regner vi med at:

  • 15-20 prosent av barn og unge mellom 3 og 18 år har nedsatt funksjon på grunn av psykiske plager som angst, depresjon og atferdsproblemer.
  • Omtrent åtte prosent av barn og unge har så alvorlige problemer at det tilfredsstiller kriteriene til en psykisk lidelse (Heiervang, 2007, Wichstrøm, 2012, Mykletun, 2009).

Psykiske plager er oftest forbigående.

For de fleste barn og unge er psykiske plager forbigående, men hos noen vedvarer plagene.

  • En fjerdedel (1/4) av barn som ved 18 måneders alder har betydelige psykiske plager, har det også ved 4 års alder (Mathiesen, 2009).
  • Blant 4-åringer vil 40 prosent av de med betydelige psykiske plager fremdeles ha dette som 10-åringer (Koot, 1992).

Flere psykiske lidelser samtidig

Det er vanlig at flere psykiske lidelser opptrer samtidig:

  • Om lag fire av fem 4-åringer med depresjon og atferdsforstyrrelser har en annen psykisk lidelse i tillegg (Wichstrøm, 2012).
  • Emosjonelle lidelser (angst- og depresjonslidelser) og atferdslidelser opptrer ofte samtidig.
  • Ved 8-10 års alder har mange barn med ADHD, atferdslidelse eller emosjonell lidelse en annen psykisk lidelse i tillegg.
  • Man regner med at mellom 3 og 5 prosent av barn og unge under 18 år har ADHD (Helsedirektoratet, 2007).
  • Det er vanligst at atferdsforstyrrelsene opptrer sammen med ADHD eller angst- og depresjonslidelser (Heiervang, 2007).
  • I ungdomstiden (13-18 års alder) har man funnet at om lag 40 prosent av ungdommene som lider av en gruppe av psykiske lidelser (f.eks. stemningslidelser) også tilfredsstiller kriteriene for en annen gruppe av psykiske lidelser (f.eks. atferdsforstyrrelser) (Merikangas, 2010). Dette gjelder særlig for stemningslidelser.

Utvikling over tid.

Tall fra tre større ungdomsundersøkelser i Oslo (Ung i Oslo 1996, 2006 og 2012) viser en tendens til økning i depresjonsplager og nedgang i atferdsvansker blant elever i 9 og 10 klasse samt i 1. klasse videregående (altså 14-16 år) fra 2006 til 2012 (Øya, 2012). Det har vært uvisst hvorvidt dette er et enkeltstående funn eller del av en større utviklingstrend. Den norske levekårsundersøkelsen sammen med nye tall fra reseptregisteret kan tyde på at dette er en utviklingstrend.

For aldersgruppen 15-19 år viser tall fra Reseptregisteret at det var en sterk økning i antallet som brukte antidepressiver i perioden fra 2004 til 2013. Blant unge gutter økte antallet fra cirka 1300 til 1800 brukere (44 % økning) og blant unge jenter fra cirka 2800 til 4100 brukere (48 % økning) (Reseptregisteret, 2014). Blant dem som var 20 år og eldre var økningen på 11 % (kvinner) og 13 % (menn).

For aldersgruppen 16-24 år viser tall fra Levekårsundersøkelsene at andelen med høy skåre (over 1,75) på psykiske plager økte fra 1998 til 2012. Økningen var sterkest blant unge kvinner der 13 % hadde høy skåre i 1998 og 23 % i 2012 (altså 10% økning). For unge menn var de tilsvarende tallene 7 % og 12 % (altså 5% økning) (Norgeshelsa, 2014).

Økningen i psykiske plager som er vist gjennom Reseptregisteret og ulike helseundersøkelser, kan skyldes ulike feilkilder, slik som synkende deltakelse i helseundersøkelser, økt rapporteringsvillighet om psykiske plager eller at leger i økende grad skriver ut resepter på antidepressiver til unge. Det er imidlertid ikke urimelig å anta at deler av den rapporterte økningen i psykiske plager er reell, og at den økte bruken av antidepressiver blant ungdom gjenspeiler en reell økning i depresjon.

Forekomsten varierer med alder og kjønn.

Psykiske plager og lidelser har forskjellig uttrykk på ulike alderstrinn og varierer med kjønn.

  • Hos de yngste barna ser man oftest utfordringer med å regulere biologiske funksjoner som søvn, spising og renslighet, og enkelte utfordringer knyttet til regulering av oppmerksomhet, følelser og atferd.
  • Hos barn og ungdom er angst- og depresjonsplager, samt atferdsvansker de vanligste psykiske plagene. Aggressiv og opposisjonell atferd er vanlig i småbarnsalderen (Wakschlag, 2010), men de fleste barn lærer alternativer til fysisk aggresjon før skolestart (Tremblay, 2006).
  • Flere gutter enn jenter har problemer med fysisk aggresjon (Moffitt, 2001), mens stjeling og lyving samt såkalt relasjonell aggresjon (der man rammer en annen gjennom å manipulere eller skade den andres sosiale relasjoner) er mer likt fordelt mellom kjønnene (Crick, 1995, Tiet, 2001).

Resultater fra ulike studier viser at:

  • Separasjonsangst, spesifikke fobier og sosial angst er de vanligste angstlidelsene i barneårene (Heiervang, 2007; Wichstrøm, 2012),
  • mens generalisert angst og andre angstlidelser forekommer oftere fra puberteten av (Merikangas, 2005).
  • Depresjon forekommer også i barneårene, men forekomsten øker vesentlig i ungdomsalderen (Hankin, 1998; Merikangas, 2010).
  • Blant ungdommer har dobbelt så mange jenter som gutter angst- og depresjonsplager (Wichstrøm, 1999; Merikangas, 2010).
  • Alvorlige atferdslidelser er mest utbredt blant gutter (Moffitt, 2001).
  • Spiseforstyrrelser starter som regel i løpet av ungdomsårene, og anoreksi og bulimi forekommer hyppigere hos jenter enn gutter (Fairburn, 2003, Striegel-Moore, 2007).

Samspill mellom psykososiale og biologiske (genetiske) faktorer.

Psykososiale og biologiske (genetiske) risikofaktorer for psykiske vansker blant barn og unge virker i et samspill. Sentrale risikofaktorer er:

  • Vansker på skolen.
  • Mobbing.
  • Sosial isolasjon.
  • Foreldrekonflikt/skilsmisse.
  • Forhold i familien som psykiske vansker, rusmisbruk, mishandling og overgrep.
  • Flyktninger og innvandrere med traumatiske opplevelser og/eller utfordringer knyttet til det å etablere seg i nytt land og ny kultur.
  • Biologisk og genetisk sårbarhet.

Psykiske lidelser har vidtrekkende konsekvenser

Psykiske lidelser i barne- og ungdomsårene ser ut til å ha mer vidtrekkende negative konsekvenser enn somatisk sykdom (Goodman, 2011; Delaney, 2012).

Psykiske plager og lidelser i barne- og ungdomsårene øker risikoen for (McCarty, 2008, Odgers, 2008, Goodman, 2011):

  • Frafall i skolen,
  • løsere tilknytning til arbeidsmarkedet,
  • økonomiske vansker og
  • vansker i nære relasjoner.
  • Dårlig psykisk og fysisk helse senere i livet.
  • Rusmisbruk.

 

Kilder; Boken “Hjerteforeldre”, The Gottman Institute, VG, Ark bokhandel, Folkehelseinstituttet, Familieklubben.